These are the moments we really live for
Kurant visningsrom, 2012
ET FRIMINUTT FRA DEN MENNESKELIGE TILSTAND
Presentasjon av Bror Olsen, førstamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø
Åpning av utstillingen ” These Are The Moments I Really Live For” av Toft Honerud på Kurant Visningsrom 23. mars kl 19:30 2012
Det er først og fremst menn, når det gjelder mennesker, som driver med jakt, og har drevet med jakt. Jakt er ikke avgrenset til mennesker, men forekommer i hele dyreriket. Den spanske filosofen Ortega y Gasset hevder at det finnes generelle prinsipper underliggende for all jakt, menneskers jakt, og dyrs jakt: Det som er felles er at jakt foregår mellom arter med en viss avstand i et hierarki av predasjon. Om avstanden er for stor, snakker vi om drap, og ikke jakt, og om avstanden er for liten snakker vi om kamp på liv og død, og heller ikke jakt, hevder han.
Jakt er en virksomhet hvor utfallet ikke er gitt. Om jegeren er for overlegen, snakker vi om noe mindre interessant for svært mange dyr som jakter. Man jakter ikke for å drepe, man dreper for å ha jaktet, hevder Ortega y Gasset. Han snakker da om mennesker som driver med jakt for sport, riktignok.
Psykologen Eric Fromm knytter heller ikke jakt til menneskelig aggresjon, men nærmere til tilfredstillelse og glede. Hos jegere og sankere av i dag, hevder antropologer å se mye av det samme. De viser lite aggresjon ovenfor sine omgivelser, og driver ofte en frihetlig og ikke-voldelig oppdragelse av barn. Vi ser også mange trekk som tyder på stor respekt for byttedyr hos både tradisjonelle og moderne jegere. Jakt er et personlig forhold mellom meg og byttet, og omgivelsene for jakten hevder Eric Fritzell. Jakt skaper opplevelse av nærhet, ikke hat, aggresjon eller dominans. Dominans er på et vis det motsatte og på et annet det samme som jakt. Jakt er et paradoks.
I den greske myten om Hippolytus, ville Hippolytus bare jakte, og ikke være elsker. Det ble han straffet for av sin onde stemor Phaedra. Hun hevdet ovenfor Hippolytus far, Theseus, at Hippolytus hadde voldtatt henne. I virkeligheten, eller rettere sagt i myten, hadde Hippolytus avvist henne. I denne greske myten framstår jakt som noe ukomplisert og godt, mens ondskapen bor i begjæret, seksualiteten, kjærligheten. Men det er bare ett av mange berøringspunkter mellom jakt og seksualitet. Det underliggende tema i skuespillet, og i myten er en kamp mellom jakt og seksualitet: Hippolytus hadde avvist Afrodite og blitt en disippel av jaktgudinnen Artemis, og viet seg dermed til et liv med jakt. Afrodite hevnet seg ved å få Phaedra til å forelske seg i Hippolytus, og rotet dermed til hans liv og forvoldte hans død. Moralen er vel at kjærlighet roter til livet ditt, mens jakt er noe stabilt og en kilde til glede uten de fallgruver som kjærlighet gir. Hamsun tar opp noe av denne tenkingen i sin Pan, etter alt å dømme sterkt inspirert av myten om hippolytus.
Uansett virker jakt til å synliggjøre og skape forskjeller mellom kjønnene. Kanskje ikke den klarest kulturskapte forskjellen. Heller ikke røttene til maskulin dominans, ifølge Pierre Bourdieu, fransk sosiolog og antropolog. Den maskuline dominans er heller et resultat av menneskelig organisering og utveksling av kvinner mellom slektsgrupper. På en måte kan vi si at organisering av forholdet mellom kjønnene tar et av sine utgangspunkt i jakt, eller i egenskaper som jakten har vært med å fremelske i jegere gjennom tusenvis av generasjoner av menn. Så aggresjonen, sansen for fart, frykt, og utfordringer som gir rush av adrenalin, har også vært utgangspunkt for hvordan menn måles av andre menn, og av kvinner, og har vært utgangspunkt for hvordan det maskuline har blitt vurdert, og etter hvert fått dominere samfunnet. Forestillinger om det maskuline er kanskje formet gjennom jakt, men er også brukt i konkurranse mellom menn og som prinsipp for symbolsk dominans over kvinner. Jakt i en eller annen form er utbredt krysskulturelt fenomen, og er sammen med maskulin dominans noe av det mest generelle vi kan si om menneskelige samfunn, på nivå med at mennesker deler et biologisk felles fundament eller har religion.
Jakt er et viktig hjul i evolusjon, nært lek og livsutfoldelse for predatorer i store deler av dyreriket, kan vi anta
Det synes å råde en forestilling i mange kulturer om at selv om rovdyr kan drepe, i selvforsvar eller til og med jakt, så er de ikke onde. Jakt er et fenomen som overskrider våre begreper om godhet eller ondskap. Folk fra ei tid da dyr som jaktet var en konstant trussel mot deres budskap og til og med dem selv lot til å forstå eller fornemme dette. Kanskje fordi de kjente til jakt.
Jakt er altså ikke aggresjon, og jakt er heller ikke ren dominans, der underkastelse innen dominansens logikk skaper sterkere grad av dominans, ifølge antropologen Gregory Bateson. Jakt er kanskje en kamp om et slags herredømme, eller en seier, men der den underlegne utøver en motstand som er det fremste motiverende trekk for predatoren. Å jakte er å nedsenke seg i en grunnleggende og sentral naturlig prosess som har skapt artsrikdom, relasjoner og seleksjonspress i våre omgivelser. Jakt snakker dermed til oss fra et sted inni oss. Vi trenger ikke motivere oss, men er motiverte jegere gjennom kroppen, hormoner, nerver, muskler og vår evne til strategisk tenking. Jakt ser ut til å skape respekt for byttedyr, og det er disse positive, men samtidig morderiske følelser som får oss til å ville jakte på byttedyret.
Nysgjerrighet drepte katta, men den som eventuelt jaktet på den ble nok også drevet av nysgjerrighet. I dag kan man si at elementer av jakt, av egenskaper som historien har fremelsket i oss, gjennom evolusjonen, lever videre i et utall av menneskelige former, mens det moderne urbane menneske i stor grad har forlatt selve jakten på byttedyr. Hva gjør vi i stedet?
Vi “jakter” andre ting og er relativt fornøyde med det. Vi jakter ekstreme opplevelser gjennom sport (ekstremsport), kontrollert aggresjon (blodsport), nær døden opplevelser gjennom basehopping og andre aktiviteter der fritt fall og andre farligheter får folk til å føle at de lever. Men samtidig bør det kanskje være et tankekors når vi ser virkningene av det å miste mulighetene for jakt på ulike grupper av urfolk.
Ifølge den nå avdøde norske antropologen Georg Henriksen ble en tragisk og nærmest utslettende periode for innu stammen naskapi innledet av at de mer og mer mistet vinterjakten. En rekke, dels klassiske problemer førte til dette. I 1916 endret caribouen i området av det nordlige Canada en av sine faste trekkruter, og ble dermed mer fåtallig og mer uforutsigbar i Naskapi området. I 1952 bosatte en misjonær seg året rundt i Davis Inlet, Naskapienes sommerboplass. Sommerlivet ble ikke understøttet av deres kosmologi/religion. Her ble problemer omkring lønnsarbeid, utroskap, rolleforvirring, trygd om en ikke ville jobbe, og endelig alkoholmisbruk, til en sørgelig pakke som fikk til og med misjonæren til å oppmuntre til vinterjakt. Men livet ved kysten om sommeren ødela for mulighetene til å leve det gamle livet med jakt om vinteren.
En naskapi brukte ca. 3-4 måneder på å ta livet av seg med alkohol, kunne Henriksen observere. Livet hadde blitt tomt, uten mening. Lignende virkninger av å miste, ikke bare jakten, selvfølgelig, men en hel livsform, rapporteres fra et utall urfolksgrupper.
Livet er grått, kjedelig, meningsløst. Naskapier regner ikke jakt for arbeid, men de regner torskefiske for arbeid. Sommerverdenen gir trygghet, hus, trygd og dermed penger, og dessverre alkoholmisbruk, som alle Naskapier er skeptiske til, selv de som drikker.
På sommerboplassen introduseres pengene, handel, arbeid,og kulturelle, tradisjonelle verdier som for eksempel deling gjelder ikke her. Aktivitet her er arbeid, og dermed et ork. I fjellverdenen kan en naskapi reise med hunder i streng kulde i opptil 17 timer om dagen, uten at dette er et ork. Jakt er ikke lik “arbeid”, men lystbetont, spennende, prestisjegivende. Vi snakker her om tap av livskvalitet i en slik grad at folk rett og slett gir opp. Mye av dette er knyttet til tap av jakt som livsform. Jakt motiverer til et liv og et sosialt system med sterk grad av frihet og individuell autonomi, et prestisjesystem som premierer jakt ferdigheter og evne til selvberging. En estetikk der en er stolt av å klare seg med lite.
Men for oss andre er jakt i dag en sport, og slik har det vært svært lenge, altså ikke bare for det moderne menneske. Ortega Y. Gasset viser til jakt som en aktivitet som har vært drevet som sport av det historiske menneske, for eksempel har vi kilder som viser at jakt i romerriket var en viktig og utbredt sport for frie menn. Jakt er dermed et slags friminutt fra den menneskelige tilstand.
Jegeren pålegger seg selv restriksjoner for å ”nedsenke seg” i natur, å gi byttedyret en viss sjanse til å unnslippe. Gjennom dette søkes en opprinnelig tilstand der jegeren gjennom byttets frie utlevelse av sine ferdigheter til å unnslippe deltar direkte i en naturlig prosess. Jegeren selv går også selv tilbake til en dyrelignende tilstand, som et rovdyr. Utgangspunktet her er noe vi kaller jaktinstinktet, som har overlevd som natur i det historiske og det moderne menneske. Et annet utgangspunkt er en identifikasjon med byttedyret, som er en forutsetning for all jakt som sport. Denne identifikasjonen kulminerer i drapet på byttedyret, som sammen med den forutgående identifikasjon skaper jaktens drama og autentisitet.
Det er et fellestrekk for kulturelle forestillinger om lykke og harmoni at denne fantes i en opprinnelig, mytisk tid for alle tings begynnelse. Men det er et nærmest umulig prosjekt å gjenskape en slik harmonisk fortid. Det kan se ut til å det bare er gjennom former for jakt at mennesket i stand til å gjenskape en opplevelse av en opprinnelig tid og tilstand. Dette skjer gjennom en kontakt med byttet og gjennom en kontakt med en instinktiv, opprinnelig jeger inni en selv. En forutsetning er at jakt er basert på uforutsigbarhet, gjennom at byttet må ha en mulighet til å unnslippe, ellers er ikke aktiviteten en riktig jakt.
En slik uforutsigbarhet deler jakt med mer moderne fenomener som ekstremsport og andre former for jakt på opplevelse. I tillegg deler jakt og slike moderne former for aktivitet at grunnleggende menneskelige systemer som spenning, frykt og jaktlyst i noe forskjellig grad aktiveres. Muligens også identifikasjon.
Gjennom opplevelsen av øyeblikkets nødvendigheter som antropologen Anders Johansen knytter til det han kaller ”lengselen etter det virkelige”, skapes en kontakt med natur og naturens krefter som gjennom at indre, kroppslige systemer aktiveres skaper en opplevelse av samhørighet. Mennesket er i så måte et vesen som har adskilt seg fra naturen gjennom sine oppfinnelser av dominansredskaper, av kultur. Denne adskillelsen kan ikke omgjøres. Den lokale folkefilosofen Øyvind Jensen kaller dette for sitrusens lov: Man kan kutte opp en sitrusfrukt, men den kan aldri settes sammen igjen. På samme måte kan mennesket aldri gjenforenes med naturen, i alle fall ikke permanent. Jakt og det å søke kontakt med ekstreme naturlige krefter skaper en slags ferie fra denne menneskelige tilstand av adskillelse, gjennom en søken etter seg selv som natur, der slumrende, dyriske instinkter vekkes i møter med den uforutsigbare naturen.
