The contrast between the photographed Moment and all others
Bærum kunsthall 7.mai - 30. mai 2020
I utstillingen The Contrast Between the Photographed Moment and All Others viser Hilde Honerud fotografier som er tatt de siste årene under flere opphold ved Moria Camp, en beryktet gresk flyktningleir på øya Lesvos. Her har hun fulgt flyktninger og migranter som driver med idrett gjennom organisasjonen Yoga and Sports for Refugees.
Under oppholdene har Honerud deltatt på ulike aktiviteter som yoga, svømming, bryting, muay thai, kung fu, kick-boksing, parkour, bodybuilding og boksing.
Moria Camp er mest sannsynlig Europas verste flyktningleir og huser nå over 20 000 mennesker, leiren er dimensjonert for 2800 mennesker.
Yoga and Sports for Refugees oppsto under den humanitære krisen i Middelhavet i 2017. Organisasjonen bruker idrett for å hjelpe folk å finne verdighet og mening, og den mentale og fysiske styrken som kreves for å gjennomgå monotonien, frustrasjonen og stagnasjonen i deres nåværende situasjon. I dag er situasjonen i Middelhavet svært alvorlig, vi ser en inhuman måte å behandle flykningene på, og Europa bryter nå oftere den grunnleggende menneskeretten det er å søke om asyl.
Arbeidene til Honerud ligger tett på en journalistisk, dokumentarisk stil, men motivene er langt unna det klassiske katastrofefotografiet. Honerud knytter det funderende, politiske og ordinære sammen til en fortelling og undersøker det komplekse forholdet mellom form og innhold. Gjennom en formal tilnærming, ønsker Honerud å undersøke hvordan prekære politiske og sosiale forhold kan oppleves gjennom det hverdagslige og gjenkjennelige.
Hilde Honerud (f. 77) er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo avdeling Kunstakademiet og Napier University i Edinburgh. Hun er førsteamanuensis i fotografi og mediekompetanse ved Universitetet i Sørøst-Norge. Honerud har de senere årene stått bak en rekke utstillinger, seminarer og publikasjoner. I 2018 var hun fylkeskunstner i Buskerud, hun har hatt separatutstillinger på blant annet Rake visningsrom i Trondheim, Kunstmuseet Nord-Trøndelag, Tenthaus, Fotogalleriet i Oslo og Buskerud kunstsenter. Hun har blitt kjøpt inn av private og offentlige samlinger og mottatt en rekke priser. Honerud bor i Kongsberg og har atelier i Vestfossen.
Utstillingen er støttet av Regionale prosjektmidler for visuell kunst, Billedkunstnernes vederlagsfond og Norsk kulturråd.
Et utsnitt av livet i Moria-leiren
Det er lett å distansere seg fra nyhetsbildet så lenge en sak ikke angår en selv. Nå er det umulig.
av Oda Victoria Reitan KRITIKER
PUBLISERT Lørdag 11. april 2020 i MINERVA
Før koronaviruset brøt ut og overtok nyhetsbildet, var det en annen krise vi begynte å se starten på. Flyktningeleirene på de greske øyene var allerede overfylte, men da Tyrkia åpnet grensene nordover og desperate flyktninger og andre migranter forsøkte å komme seg til Europa, gikk forholdene fra vondt til verre. Spesielt mye oppmerksomhet er blitt viet leiren Moria på øya Lesvos.
Billedkunstner Hilde Honerud har i løpet av de siste årene reist til Moria-leiren flere ganger. Bygd for å huse i underkant av 3000 mennesker, anslås antallet beboere i dag til å være rundt 20.000, hvorav en stor andel er mindreårige og foreldreløse barn. Den er kalt en av Europas verste flyktningleirer, men det er verken fattigdommen eller fortvilelsen Honerud ønsker å formidle med sine fargerike fotografier. Hun har vært der med organisasjonen Yoga and Sports for Refugees. Sammen med dem har hun fulgt flyktninger og migranter gjennom idrett og fysisk aktivitet.
Utstillingen The Contrast Between the Photographed Moment and All Others skulle åpnet i Bærum Kunsthall i disse dager, men er utsatt inntil videre. Minerva har fått tilgang til bildene, som er lette og lekne både i fargepalett og motiv. Selv om Honerud arbeider dokumentarisk, står de fotograferte øyeblikkene i sterk kontrast til de bildene vi er vant til å se fra livet i flyktningleirer. Den distansen som ofte kan oppleves mellom «fotograf som avbilder flyktning» er som skrellet bort.
Hilde Honeruds bilder viser en annen versjon av sannheten, med et syn som ser mennesket bak flyktningen – et liv, fremfor et nummer i en statistikk. Hva skal man med yoga og muay thai i en flyktningleir? La oss vende blikket mot oss selv et øyeblikk og spørre hvilke grep det er vi tyr til nå som livet er i limbo. Hva er det vi går sammen om, som et fast holdepunkt i en hverdag som blir snudd på hodet? Som kan holde både kropp og sinn i sjakk og gi oss et lite snev av sosial kontakt? Er ikke det nettopp fysisk aktivitet?
En mintgrønn mur og en dus blå himmel utgjør bakgrunnen på et bilde av en ung mann med gamle, men ikke slitte boksehansker på. Han holder hendene over hodet i en høyt hevet forsvarsposisjon som kaster skygge over hele hans ansikt. Antrekket er en gul badeshorts og en hvit tanktop uten et eneste spor av bruk. Bildet kunne vært hentet rett ut fra en reklamekampanje for et sportsmerke, dog virkeligheten er en annen.
Det samme kan sies om flere bildene Honerud har tatt i løpet av sine opphold i Moria. De avbildede utstråler en fengslende energi, en glede over å bli sett og å få vise seg frem, på grunnlag av noe de kan og noe de gjør – ikke noe de er.
Koronaviruset har nå allerede spredd seg til øya Lesvos. Hvis smitten når Moria-leiren, kan konsekvensene bli fatale. Ingen av forholdsreglene og restriksjonene vi må følge her til lands er i det hele tatt mulig å etterleve der. Det finnes kun overfylte skur og telt å oppholde seg i, ingen boliger, sosial distansering er umulig, en dusj krever timelang køståing og helsevesen er ikke fungerende.
Redd Barna har startet oppropet «Evakuer barnefamilier fra Moria nå!» og krever at europeiske land skal ta imot flere familier, før det er for sent. Men hvordan skal dette gjennomføres når de fleste europeiske land står midt oppe i sine egne verste humanitære katastrofer siden annen verdenskrig? Og Moria er kun en av mange leirer – en tilsvarende situasjon og potensiell krise er gjeldene for alle flyktningleirer og øvrige slumområder på verdensbasis.
Redd Barna har ved flere anledninger mottatt kritikk for sine kampanjer. Det er en hårfin balanse mellom å vekke engasjement og å spille på samvittighet. Sultende småbarn blir en klisjé, og en utdatert rik/fattig-mentalitet kan fort fremstille mennesker kun som hjelpeløse mottakere av nødhjelp. Faktisk ble det i 1991 utgitt en håndbok for hvordan organisasjonen skulle fremstille de menneskene de ønsker å hjelpe, uten å ta fra de verdigheten.
Honerud uttaler selv at bildene hennes ikke kunne stått alene uten bildene vi ser i nyhetene, men påpeker at mange av nyhetsbildene skaper en distanse ved hele tiden bare å vise det katastrofale. I sitt kunstnerskap undersøker hun hvordan bildene treffer, og nettopp derfor ønsker hun å kommunisere gjennom noe hverdagslig. Det vi kan kjenne oss igjen i, treffer alltid hardere enn det som bare er fremmed.
Honeruds bilder fremstår verken dokumentariske eller journalistiske, men tilfører likevel et friskt pust i diskusjonen om flyktningproblematikken, ved å benytte en forskjønnet og fargeglad estetikk og ved å minske distansen mellom «oss» og «dem».
Det er lett å distansere seg fra nyhetsbildet så lenge en sak ikke angår en selv. Nå er det umulig. Unntakstilstand er ikke lenger fremmed, for plutselig er også vi rammet av krisen. Frihet og landegrenser, som for mange nærmest har vært abstrakte begreper, har over natten fått en helt ny betydning. Når vi selv kjenner på kroppen hjelpeløsheten over ikke å kunne kontrollere vår egen situasjon, følelsen av delvis å få vår frihet frarøvet og forståelsen for hva grenser i praksis faktisk betyr, vil vi da bedre kunne forstå mennesker som til daglig lever under vanskelige forhold?
Mellom middelhavsestetikk, pastellaktig fargeharmoni og ungdom som bruker kroppen sin, er et bilde som ved første øyekast ser ut som en alminnelig palme. Men palmen er omkranset av skyaktige lyspartikler i en dobbeleksponering hvor himmel og jord flyter over i hverandre. En sykkel står lent mot palmen på illusjonistisk vis. Bildet er helt tydelig manipulert og det får oss til å stille spørsmål til resten av utstillingen. Kan man stole på bildene man ser?
Manipuleringen er et bevisst grep fra kunstnerens side, som sier hun bærer et ansvar på samvittigheten ved å vise disse bildene. Bildene er vakre, men viser bare en liten del av virkeligheten.
«Ingenting blir helt virkelig, ingenting blir helt sant,» sier Honerud. Hun behandler menneskene hun fotograferer med en ydmyk respekt, med alt liv de gir tilbake gjennom linsen, er det tydelig at respekten gjengjeldes.
Det er kanskje ikke hele virkeligheten, men det er en viktig del av den.
