It’s always morning somewhere, 2022
Rammeskulptur i eik,214 x 70 x 65 cm, 6 fotografier
I utstillingen ‘It’s always morning somewhere` belyses et fremtidshåp i en tid der vi tynges ned av store traumer og miljøødeleggelser. Som et svar til melankolien som kan holde oss nede, peker utstillingen mot et håp om at fremtiden kan formes gjennom aktive valg og en bevissthet om hvordan vi forholder oss til miljøet, men også til hverandre. I utstillingen møter vi et skulpturelt verk som strekker seg oppover og som vender seg i ulike retninger, og kan betraktes som en representasjon for en menneskeskikkelse eller en organisk vekst i utvikling. De seks fotografiske motivene henviser til naturens bestanddeler og menneskets posisjon i forhold til dem, og blir således bærere av referanser. Samtidig innehar de en ambivalens som strekker seg utenfor det som er blot synlig for oss. Som betrakter kreves det en aktiv deltagelse: for å oppdage motivene, må du bevege deg rundt skulpturen. Først da vil nye betydningslag synliggjøre seg, og nye medieringer ta form. Utstillingen inviterer på denne måten til refleksjoner rundt forholdet mellom mennesket og natur, melankoli og fremtidsoptimisme på et eksistensielt og allmennmenneskelig plan.
Hvilke muligheter har vi?
- Christine Bruu, 2022
————————————————————-
In the exhibition 'It's always morning somewhere', a sense of future hope is illuminated during a time burdened by substantial traumas and environmental devastation. The exhibition responds to the melancholy that can weigh us down, suggesting that the future can be shaped by conscious decisions and an awareness of how we interact with our environment, as well as with each other.
The exhibition presents a sculptural piece that reaches upwards and turns in various directions, possibly representing a human figure or an organic growth in progress. The six photographic motifs hint at the elements of nature and humanity's position relative to them, thereby serving as reference points. Simultaneously, they hold an ambivalence that extends beyond what is simply visible to us.
As a viewer, active participation is necessitated: to uncover the motifs, one must move around the sculpture. Only then will new layers of meaning be revealed and new narratives form.
In this manner, the exhibition prompts reflection on the relationship between humanity and nature, melancholy and future optimism at an existential and universal human level. It poses the question: what possibilities do we have?
QB gallery, 2022:
