Skifte (Probate)
Gallery Van Bau, Vestfossen, Norway, 2009
Hilde Honerud has called this series of photographs Probate. The images present us with the interiors of several homes, which are actually the estates of deceased persons, void of furnishings and ready for sale, while other rooms are left intact as if the residents had just stepped out momentarily to run some errands. The spaces were obviously occupied by someone, with or without their family, but we now see the rooms as bare and vulnerable, somewhere between past and future, between old and new. The rooms function as the visual scenery of the slow transition between life and death, where the artist plays an active role in selecting what is kept and what is discarded. The artist is not presenting us with the truth about the past. Rather, we are seeing how memory is constructed and how photographs as physical objects (and as human remnants) become a visual impression of the transition from past to future, a testimony of a life lived, with the viewer as spectator and co-author. The concept of probate is one of the oldest legal concepts that exist. In light of what I have said above, it is tempting to search for a more existential undercurrent in the photographs as a witness of a life that was lived, and the value that human beings attach to the idea of a home. A probate court determines how valuables are distributed after death or divorce – or determines allodial rights to farmland. This is where the true value of human life has been determined since ancient times. We are talking about what a person leaves behind; whether your descendants have the resources and skill to oversee the deceased's posthumous wealth and reputation. A photograph plays a specific role in such situations. Being more precise than a painting, photography took over many of the tasks that paintings fulfilled at the end of the 1800s to represent (reproduce) physical reality. A camera has the ability to create a direct impression of reality on film, and on paper, which is nearly synonymous with the truth, and it can be a posthumous reminder of who a person was in life, their reputation. A photograph can exist almost forever, even after our death. But, what is truth and what is reputation? A descendant has the power to alter the decision of a probate court to a certain degree and acquire the power to define the deceased in the battle between several possible memories and between ways of remembering what really happened. Honerud's photographs are a subtle solution to these problems. The images show us the medium of photography in its proper role, but they also divulge the artist's subjective role as a custodian of interpretation in his power to select images. The artists are showing us how our conception of the truth and our understanding of the past are necessarily always constructs, inextricably tied to memory and how memory is composed and how it functions, by presenting us with only segments from these rooms laid out in a classic composition. The compositions, and the visual spaces, at the very least allow for negotiation – and hopefully a dialogue about values. We need to negotiate what the past consisted of and what the future might mean.
//
I fotoserien ”Skifte” presenterer Hilde Honerud flere interiører, mer spesifikt ulike dødsbo, noen tømt for inventar og klargjort for salg, andre forlatt uforandret som om beboeren bare er ute et ærend. Interiørene, tidligere en person eller en families hjem, fremstår her som avkledde og sårbare rom i grenseland mellom fortid og fremtid, gammelt og nytt. Fotoene fungerer som billedlige iscenesettelser av den glidende overgangen mellom det levde liv og døden, hvor kunstneren inntar en aktiv rolle i utvelgelsen av hva som skal bevares og hva som forkastes. Det handler her derfor ikke om forvaltningen av en sannhet om hva som har vært, men heller om hvordan minner konstrueres og hvordan fotografiene, både som materielle objekter og menneskelige levninger, står igjen som billedlige avtrykk i overgangen fra fortid til fremtid, som vitner om livet levd, med betrakteren som tilskuer og medskaper. Begrepet skifte er et av de eldste juridiske begrepene vi har. Og i lys av situasjonen beskrevet over er det lett å se etter sammenhenger mellom de mer eksistensielle undertonene i fotografiene, foto som vitne om livet levd, og den verdien mennesket legger i å ha et hjem. I skifteretten delte man eiendom etter dødsfall, skilsmisse og odelsfraskrivelse, fra gammel av var det her et menneskes egentlige verdi ble avgjort. Det handlet om hva man etterlot seg og om ens etterkommere satt igjen med nok ”ressurser” til å forvalte ens ettermæle. Fotografiet kan sies å ha en spesifikk funksjon innen denne situasjonen. Mer nøyaktig enn et maleri, overtok fotografiet på slutten av 1800-tallet kunstens oppgave å representere (- reprodusere) den ytre virkeligheten. Fotografiapparatets evne til å skape et direkte avtrykk av virkeligheten på papiret fremstod dermed også som en garantist for at sannheten, så vel som ettermælet og minnene fra ens liv, kunne bevares for all tid. Men hva er sannhet og hva er ettermæle? Og hvis søsken skifter boet etter foreldrene, hvem sitter igjen med definisjonsmakten i kampen mellom ulike minner, mellom ulike oppfatninger av hva det var som egentlig skjedde. Honeruds fotografier fremstår som subtile løsninger på disse problemstillingene. I disse bildene kommer fotomediet til sin rett som redskap, men også som konserverer av tolkninger basert på kunstnerens subjektive utvelgelse. De understreker hvordan forestillinger om sannhet og forståelse av fortiden alltid må sees som konstruksjoner, uløselig tilknyttet hukommelsens og minnenes sammensetning og funksjon, dette ved å presentere utsnitt fra interiørene som klassiske komposisjoner. Innenfor disse komposisjonene, disse billedlige rommene, åpner fotografiene for dialog og ikke minst forhandling. Forhandling om hva fortiden bestod av og hva fremtiden eventuelt kan bringe.
/ Mari Sundet
Gallery Van Bau, 2009