Ett friminutt fra den menneskelige tilstand
One Night Only, Oslo 2012
Det er et fellestrekk for kulturelle forestillinger om lykke og harmoni at denne fantes i en opprinnelig, mytisk tid for alle tings begynnelse. Men det er et nærmest umulig prosjekt å gjenskape en slik harmonisk fortid. Det kan se ut til at det bare er gjennom former for jakt at mennesket er i stand til å gjenskape en opplevelse av en opprinnelig tid og tilstand. Dette skjer gjennom en kontakt med byttet og gjennom en kontakt med en instinktiv, opprinnelig jeger inni en selv. En forutsetning er at jakt er basert på uforutsigbarhet, gjennom at byttet må ha en mulighet til å unnslippe, ellers er ikke aktiviteten en riktig jakt.
/ Bror Olsen
Det er gråvær. Våte dråper drypper fra blader utenfor vinduet. Andre sida av elva blir mere grå enn grønn i det fine yret. Det er fjære sjø klokka tre, og i to-tida rusler jeg ned den gamle kjerrevegen. Ute på et jorde står en gjensatt forhøster. Som en sørgmodig dinosaurus med hodet hengende i regnet. Når jeg passerer det gamle gårdstunet med garasjene og den lille granskogen frampå bakken, ser jeg elva slynge seg der nede. Synet av den sender en mild feber gjennom kroppen og jeg kan nesten kjenne hvordan snøret plutselig strammes og blir tungt og levende...
Snart har jeg vada meg ut den grunne bukta og står klar ved steinholmen. Det flate landet oppstrøms er grått og halvt utvisket, men hvis en fester blikket ovenfor brekket, på den gråblanke stilla, ser en striper og ringer etter vak på den flytende vannfilmen. Det er en stim med sjø-ørret som slipper seg ned ned fra kulpene lengre opp. Vakene kommer stadig nærmere, før de forsvinner i strømmen mellom holmene. Så vaker en ørret ved innløpsstrømmen, bare fem meter fra meg. Jeg legger flua i strømmen rett over ringene, men så kommer fisken opp ti meter nedenfor. Selv om jeg vet at ørreten nesten bare beiter marflo, prøver jeg tørrfluer. Yret i lufta gjør at fluene begynner å synke etter noen kast, og må stelles eller byttes. Likevel får marflo-imitasjonen ligge. Fisken er lei av dem og det er jeg og. Jeg er lei av å kaste, mende og trekke fluene gjennom vannet uten at noe skjer. Nå prøver jeg tørrfluer, som innimellom pleier å være bra her. Sjø-ørreten har nesten alltid bare marflo i magen, og selv de jeg har fått på tørt, har sjelden spist noe annet. Likevel tar den tørt noen ganger, som om den leker eller husker yngre dager i elva. Mens jeg striper flua over strømmen slår plutselig en fisk etter flua. Den spenner opp stanga, men slipper mens den rister seg i overflatevannet. Hjertet står stille mens en kvit dott av skum driver nedover og blir borte. Flua er pjuskete og ødelagt, og jeg knyter på ei ny mens pulsen dunker mot tinningen. Nå vaker det stadig ørret i strømmen foran meg. Flere ganger snur fisken like under flua og lager en kul på vannet. Så blinker det i ei ørretside, men ingen fisk tar.
I det rolige partiet nedenfor strømmen krøller tunge ringer vannflata. Over mot marbakken på andre sida vaker fisken igjen. Den er stadig oppe, kanskje tredve meter lengre ned. Jeg kaster tvers over strømmen og begynner å gi ut snøre mens den grå vårflua driver nedover. Snøret driver i en bue over mot min side av strømmen. Jeg mender ut med små rykk med stangtoppen og flua rister mens den driver nedover. Halveis ned mot fisken mister jeg flua av syne. Nå driver den usett mens jeg speider mot stedet fisken sist var oppe. Er den der snart. I et dovent vak bryter fisken vannflata, og jeg slår til i blinde mot den svære snørebukta. Når stanga peker bakover kjenner jeg at flua henger fast, og mens jeg trekker snøret opp av strømmen blir det tunge draget mere og mere levende. Før jeg får strekt bukta går fisken oppover strømmen, hopper klar av vannet og lander med et plask. Når hele snøret er stramt stanger den tungt i overflata mens den lar seg drive over strømmen mot meg. Mens jeg rygger innover bukta og fisken stikker oppover elva, blir yret i lufta til striregn. Fisken velter og snur seg i vannfilmen og lar seg drive ned strømmen igjen. Når jeg trekker den innover marbakken snur den buken opp, og når jeg håver den inne på grunna, blør fisken vannet rødt. Flua sitter i munnviken, men den har viklet snøret rundt nakken og og trekt inn den tynne fortommen i kjøtt og gjeller. Fisken må ha snudd og tatt med seg fortommen før tilslaget kom, og har kvalt seg på det første utraset.
Bygda ligger som utdødd i ruskeværet, folk holder seg nok innomhus. Når jeg kommer til den gressvokste veien opp mot hytta, lukter en våt rev seg nedover fjæra på andre sida av strømmen. Et måsepar veksler om å stupe mot den, uten at den lar seg merke med det. Oppe på hytta driver det røyk fra skorsteinen, den driver sakte over tretoppene før den løses opp i det grå regnet. Inne ved en granlegg sitter en meis med oppblåste fjær og glipper med øynene. Noen ganger er det slik om sommeren, at en gråværsdag kan bli av de aller beste. Gråværsdagen er avslappende, den venter ingenting fra deg og du forventer ingenting fra den. Noen ganger har den en egen rytme, en ro du ikke finner i den korte sommerens godvær. Særlig etter lengre tids høytrykk og solskinn er den befriende. Du står ikke opp tidlig for å springe ned til elva. Nei, du tar det med ro, drikker kaffe, tar en røyk, varmer deg og ser ut på livet. Så rusler du kanskje ut på trappa, kikker over fluesnella, fluene, myser ut i regnet. Så smetter du kanskje på deg en varm genser, vadebuksa, henger kurven over skuldra, rusler sakte ned den gamle kjerrevegen og stjeler en dag slik du bare kunne da du var en liten tass og kunne se den rett i kvitøyet, gråværsdagen. / Bror Olsen